[...] Oversettere fikk bare ikke anerkjennelse, de forventet ikke å tjene noe særlig til livets opphold, bare nok til å greie seg. Svært få mennesker var opplært til å bli oversettere, men de fleste hadde høyere utdanning og en solid kjennskap til språk, i alle fall til sitt eget språk. Jeg hadde en venninne som var akkurat i den kategorien, og omgangskretsen min inkluderte etter hvert flere oversettere. Jeg opplevde dem som mye mer interessante som mennesker, og oppdaget at vi ofte hadde samme livserfaringer. Jeg hadde ikke problemer med å få venner, men jeg følte meg alltid "annerledes" og jeg er sikker på at de følte det samme. Da venninnen min sluttet, anbefalte hun meg som sin etterfølger. Nå begav jeg meg inn i helt ukjent terreng, i bransjen for reassuranse. I tillegg var jeg den eneste oversetteren der, og jeg hadde ikke mye å støtte meg til. Likevel, det var et steg opp....

I den nye jobben begynte jeg å se gjennom arkivet og stille spørsmål. Jeg ba også om at selskapet meldte meg på flere kurs innen forsikring. En høyskole med utdanning innen forsikring lå rett over gaten, og jeg gikk til biblioteket der og satte meg inn i brannforskrifter, forsikringsbestemmelser og kataloger for brannslukningsapparater. Jeg var i ferd med å lære noe jeg aldri hadde hatt anledning til å bruke tid på før: research. Første gangen jeg måtte oversette et forslag til formål med forsikring av et kjernekraftverk, fikk jeg en telefon fra avdelingslederen der han gratulerte meg for jobben jeg hadde gjort. "Sammenlignet med det vi er vant til, så er dette positivt", sa han. For en opptur! Det som skjedde var at jeg gikk gjennom et dokument i arkivet som lignet det jeg skulle gripe an, for å få litt veiledning. Men da jeg så at min forgjenger hadde brukt ordet "cellekjerne" i stedet for "kjerne", innså jeg at arkivet ikke var til noen nytte. Jeg gikk over gaten til biblioteket og slo opp "kjernekraftverk". Umiddelbart, fant jeg all terminologien jeg trengte.

For å være en god oversetter i dag, kreves det selvfølgelig mye mer enn det. [...]

[...] Translatører fikk rett og slett ingen anerkjennelse. De forventet ikke å tjene så mye, målet var å klare seg. Veldig få hadde formell utdannelse som translatører, men de fleste hadde solid høyere utdanning og god kunnskap om språk, i det minste sitt eget språk. Jeg hadde en venn som falt nøyaktig inn i denne kategorien og min vennesirkel utvidet seg til å inkludere også andre translatører. Jeg oppdaget at de var mer interessante som mennesker og fant ut at vi ofte hadde lignende livserfaringer. Jeg hadde aldri problemer med å få venner, men jeg følte meg alltid annerledes og jeg er sikker på at de følte det samme. Da vennen min pensjonerte seg, anbefalte hun meg som sin etterfølger. Jeg gikk nå inn i reassuranseverdenen, noe jeg ikke hadde noen kunnskap om. Jeg var også den eneste translatøren der og jeg hadde ikke mye å falle tilbake på. Uansett, det var et nytt trinn oppover...

På min nye jobb så begynte jeg med å se gjennom filene, stille spørsmål og fikk selskapet til å melde meg på forsikringskurs. Forsikringshøyskolen var rett over gata og jeg konsulterte branntekniske koder, forsikringspoliser og kataloger over brannslukkingsapparater i biblioteket der. Jeg lærte noe jeg aldri har vært privilegert nok til å kunne gjøre; forundersøkelser. Den første gangen jeg måtte oversette et forslag over forsikringsgrunnlaget til et kjernekraftverk, fikk jeg en telefon fra sjefen i det departementet som gratulerte meg med jobben jeg hadde gjort. "Sammenlignet med det vi er vant til, ser dette fordelaktig ut" sa han. "For en opptur!" Det som skjedde var at jeg brukte et lignende dokument i filsystemet som støtte, men da jeg oppdaget at forgjengeren min hadde brukt ordet "nukleus" i stedet for "kjerne" innså jeg at filene var ubrukelig for meg. Jeg gikk over gata til biblioteket og slo opp under "kjernekraftverk". På et øyeblikk fant jeg all fagterminologien jeg hadde bruk for.

I dag kreves det selvfølgelig mye mer enn dette for å bli en god translatør.[...]

[...] Oversettere ble simpelthen ikke anerkjent, og de forventet ikke å tjene noe særlig til livets opphold, kun å greie seg. De færreste var egentlig ikke utdannet oversettere men de aller fleste hadde en solid høyere universitets utdannelse og gode språkkunnskaper, i hvert fall i sitt eget språk. Jeg hadde en venn i den kategorien, og vennekretsen min ble utvidet til å omfatte andre oversettere. Jeg syntes de var mye mer interessante som mennesker, og oppdaget at vi ofte hadde lignende livserfaringer. Jeg hadde aldri problemer med å få venner, men jeg følte meg alltid "annerledes", og det gjorde nok de også. Da venninnen min gikk av med pensjon, anbefalte hun meg som hennes etterfølger. Nå kom jeg inn i reassuranseverdenen, som jeg ikke hadde noe kjennskap til.

Jeg var også den eneste oversetteren der, og hadde ikke mye å støtte meg til. Det var imidlertid enda et hakk opp.... I min nye jobb begynte jeg å lese gjennom mappene, stille spørsmål og fikk selskapet til å melde meg på forsikringskurs.

Forsikringshøyskolen lå tvers over gaten, og jeg leste om brannforskrifter, forsikringspoliser og brannslukkerkataloger i biblioteket deres. Jeg lærte noe jeg aldri hadde hatt den luksusen å kunne gjøre tidligere: å forske.

Første gang jeg skulle oversette et forsikringstilbud til et atomkraftverk, ble jeg oppringt av sjefen for avdelingen som gratulerte meg med jobben jeg hadde gjort. "Det kan sammenlignes med det vi er vant til", sa han. For et kompliment!

Det som hadde skjedd var at jeg leste et dokument i arkivet som lignet det jeg holdt på med for å få veiledning, og da jeg oppdaget at forgjengeren min hadde brukt ordet " cellekjerne" i stedet for "kjerne", innså jeg at arkivet var ubrukelig.

Jeg gikk over gaten til biblioteket og slo opp på "kjernekraftverk". Jeg fant umiddelbart all den terminologien jeg trengte.

Det kreves selvsagt mye mer enn det for å være en god oversetter i dag. [...]

Oversettere får ikke anerkjennelse. De forventer ikke å få mye ut av livet, bare få det til å gå rundt. Svært få mennesker er utdannet som oversettere, men de fleste har en solid høyskoleutdanning og solide språkkunnskaper. I hvert fall på deres eget språk. Jeg har en venn som faller inn under denne kategorien, og vennekretsen min har utvidet seg til å inkludere andre oversettere. Jeg syntes at de er interessante som mennesker, og oppdaget at vi ofte har lignende livserfaringer. Jeg har aldri hatt problemer med å få venner, men har alltid følt meg «annerledes». Jeg er sikker på at de også har følt på dette. Da venninnen min ble pensjonist, anbefalte hun at jeg skulle erstatte henne. Nå skulle jeg gå inn i riket for gjenforsikring. Noe jeg ikke kunne noe om. I tillegg var jeg den eneste oversetteren der, og hadde ikke noe å falle tilbake på. På en annen side var det enda et hakk oppover....

I den nye jobben min begynte jeg med å se gjennom filene, stille spørsmål og fikk selskapet til å melde meg på forsikringskurs. Forsikringshøyskolen lå rett over gaten, og jeg oppsøkte brannkoder, forsikringspoliser og kataloger om brannslukkere i biblioteket deres. Jeg lærte det jeg aldri hadde hatt luksusen til å gjøre tidligere: forskning. Den første gangen jeg måtte oversette et forslag angående formål med forsikring av et kjernekraftverk, ble jeg oppringt av avdelingslederen som gratulerte meg med jobben jeg hadde gjort. «Det sammenligner positivt med det vi er vant til» sa han. For en opptur! Det som skjedde var at jeg leste gjennom et dokument som lå blant filene, som lignet på veiledningen. Jeg så da at forgjengeren min hadde brukt ordet «cellekjerne» i stedet for «kjerne». Da innså jeg at filene var ubrukelige for meg. Jeg gikk over gaten til biblioteket, for å lete opp «kjernekraftverk». Umiddelbart fant jeg all terminologien som jeg hadde bruk for.

Det kreves mye mer enn dette for å være en god oversetter i disse dager, selvfølgelig.

[...] Oversettere fikk bare ikke anerkjennelse og de forventet ikke å tjene særlig med penger, bare å klare seg. Veldig få var faktisk faglærte oversettere, men de fleste hadde en god universitetsutdannelse, og en solid språkkunnskap, i hvert fall i morsmålet sitt. Jeg hadde en venn som befant seg nøyaktig i den kategorien, og vennegjengen min utvidet seg til å inkludere andre oversettere. Jeg syntes de var mye mer interessante som folk, og oppdaget at vi ofte hadde de samme livserfaringene. Jeg hadde aldri problemer med å skaffe meg venner, men jeg følte meg alltid litt «annerledes» enn de andre og jeg er sikker på at de følte det samme. Da vennen min pensjonerte seg så anbefalte hun meg som sin erstatter. Jeg befant meg dermed i gjenforsikringsbransjen, noe jeg visste ingenting om. Jeg var den eneste oversetteren der, og jeg hadde ikke så mye å falle tilbake på. Men, det var ett nytt steg opp …

På min nye jobb, begynte jeg å søke gjennom filer, stille spørsmål og fikk selskapet til å melde meg opp på forsikringskurs. Forsikringslinjen ved universitetet var rett over gaten, og jeg rådførte meg om brannforskrifter, forsikringspoliser og kataloger om brannslukningsapparat ved biblioteket deres. Jeg lærte om det som jeg aldri hadde hatt muligheten til å gjøre. Forskning. Den første gangen jeg måtte oversette et forslag, hvis hensikt var å forsikre et kjernekraftverk, så ringte formannen for den avdelingen og gratulerte meg med jobben jeg hadde gjort. «Sammenlignes gunstig med hva vi er vant til» var ordene hans. For en seier! Det jeg hadde gjort var at jeg hadde benyttet meg av et dokument for veiledning blant mappene. Dokumentet var likt det jeg arbeidet med, men da jeg så at forgjengeren min hadde brukt ordet «nukleus» istedenfor «kjerne», skjønte jeg at mappen var unyttig for meg. Jeg vandret over gaten til biblioteket og søkte opp «kjernekraftverk» og fant umiddelbart all den terminologien jeg hadde behov for.

Det kreves en del mer enn dét for å være en god oversetter den dag i dag, selvfølgelig. [...]

[...] Oversettere ble bare ikke anerkjente, de forventet ikke å tjene mye, bare å klare seg. Veldig få var faktisk utdannet som oversettere, men de fleste hadde en solid høyskoleutdanning og en solid språkkunnskap, i alle fall i deres eget språk. Jeg hadde en venn som falt nøyaktig inn i den kategorien og vennekretsen min utvidet seg til å inkludere andre oversettere. Jeg syntes de var mye mer interessante som mennesker, og oppdaget at vi ofte hadde like livserfaringer. Jeg hadde aldri vanskeligheter med å få venner, men jeg følte meg alltid "annerledes" og jeg er sikker på at de og følte det. Da vennen min ble pensjonist, anbefalte hun meg som sin etterstatter. Jeg steg nå inn i riket av Gjenforsikring, som jeg ikke visste noe om. Jeg var også den eneste oversetteren der, og hadde ikke mye å støtte meg til. Men, det var nok et hakk opp....

I min nye jobb, begynte jeg å se gjennom filene, stilte spørsmål og fikk firmaet til å melde meg på Forsikringskurs. The College of Insurance lå rett over gaten, og jeg konsulterte brannforskrifter, forsikringspoliser og brannslukningsapparatkataloger i biblioteket deres. Jeg lærte det jeg aldri hadde hatt luksusen av å kunne gjøre tidligere: å forske. Første gang jeg måtte oversette et forslag til formål med forsikring av et kjernekraftverk, fikk jeg en telefon fra sjefen i den avdelingen, som gratulerte meg for den jobben jeg hadde gjort.
"Sammenlignes positivt med det vi er vant med", sa han. For en opptur! Det som skjedde var at jeg konsulterte et dokument i filene lik den jeg brukte i veiledning, men da jeg så at min forgjenger hadde brukt ord som "cellekjerne" i stedet for "kjerne", så forstod jeg at filene var ubrukelige for meg. Jeg gikk over gaten til biblioteket og slo opp "kjernekraftverk". Jeg fant umiddelbart all den terminologien jeg trengte.

Det krever mye mer enn det for å være en god oversetter i dag, selvfølgelig. [...]

[...] Oversettere fikk bare ikke anerkjennelse, de forventet ikke å tjene veldig mye til livets opphold, bare nok til å klare. Veldig få folk ble egentlig opplært som oversetter, men de fleste fikk en ordentlig utdannelse på universitetet og hadde en bred kunnskap om språk, i alle fall sitt eget språk. Jeg hadde ei venninne som falt i den kategorien, og min vennekrets vokste til å inkludere andre oversettere. Jeg opplevde at de var mer interessante som mennesker, og fant ut at vi ofte hadde like livserfaringer. Jeg slitet aldri med å bli venner med noen, men jeg følte meg alltid "annerledes", og jeg er sikker at de også kjente det. Da min venninne pensjonerte seg, anbefalte hun meg som sin etterfølger. Jeg gikk nå inn i riket av Gjenforsikring, som jeg visste ingenting om. Jeg var også den eneste oversetteren der, og hadde ikke mye å falle tilbake på. Likevel var det et fremsteg….

På min nye jobb, begynte jeg å se over filene, å stille spørsmål, og fikk bedriften til å melde meg på forsikringskurs. Den høyskole for forskring var over gata, og jeg konsulterte filene om brannsikkerhet, forsikringspoliser, og brannslukningskataloger på biblioteket der. Jeg lærte det jeg aldri hadde luksusen å kunne gjøre før: forskning. Den første gangen jeg måtte oversette et forslag om formål med forsikring til et kjernekraftverk, ble jeg ringt av sjefen på denne avdelingen, og gratulert for arbeidet jeg hadde gjort. "En del bedre enn det vi er vant til," han sa. For et kompliment! Det som hadde skjedd var at jeg hadde konsulterte et dokument i filene, som var lik det jeg prøvde å få råd fra, men da jeg så at oversetteren før meg hadde brukte ordet "cellekjerne" i stedet for "kjerne", innså jeg at filene var ubrukelig for meg. Jeg gikk over gata til biblioteket, og slo opp "kjernekraftverk". Med en gang fant jeg all terminologien jeg trengte.

Det tar veldig mye mer enn det å være en god oversetter for tida, selvfølgelig. [...]

[...] Verdien av oversetternes arbeid ble ikke anerkjent i samfunnet. De forventet ikke å tjene mye penger, de ville bare tjene til livets opphold. Svært få av dem ble faktisk utdannet som oversettere, men de fleste hadde en solid universitetsutdanning og inngående språkkunnskaper (eller i det minste sitt eget språk). Jeg hadde en venn som helt klart falt innenfor denne kategorien og gjennom ham utvidet vennekretsen min seg til å omfatte andre oversettere. Jeg fant dem å være veldig interessante mennesker, og jeg innså at vi ofte hadde lignende opplevelser i livet. Selv om jeg aldri hadde problemer med å få venner, følte jeg meg alltid «annerledes», og det er jeg sikker på at de også gjorde. Da vennen min ble pensjonist, anbefalte han meg i hans sted. Nå gikk jeg inn i gjenforsikringsområdet, som jeg ikke visste noe om fra før. Dessuten var jeg den eneste oversetteren der, og jeg hadde ikke mye støtte. Men dette var nok et skritt fremover...

Når det gjelder min nye jobb, begynte jeg å gå gjennom filer og stille spørsmål, og klarte å overbevise selskapet om å melde meg på et forsikringskurs. Forsikringsskolen lå i samme gate og jeg brukte brannkoder, forsikringer og brannkataloger på biblioteket der. Jeg lærte noe jeg aldri hadde vært i stand til før: forskning. Første gang jeg skulle oversette et forslag om forsikring av et atomkraftverk, ringte avdelingslederen meg og gratulerte meg med arbeidet. "Sammenlignet med vår vanlige rutine, er det ganske bra," fortalte han meg. "Hvor gledelig!" Det som skjedde var at jeg brukte et lignende dokument i filene for veiledning, men da jeg så at oversetteren før meg brukte ordet "core (fruktkjerne)" i stedet for "nucleus (atomkjerne)" innså jeg at disse filene ikke var til nytte for meg. Deretter gikk jeg til biblioteket og så på filen "Atomkraftverk". Jeg fant umiddelbart alle vilkårene jeg trengte.

Det krever mye mer enn det for å bli en god oversetter i disse dager. [...]