Da min kone fortalte meg at hun var gravid, fikk jeg sommerfugler i magen akkurat som når du kjører berg-og-dal-bane. Jeg var spent, ja, men... herregud. Å bli foreldre var, vel, for foreldre.

Så her står jeg som et spørsmålstegn, med øyne på stilk og svetten rennende som om jeg var en annenrangs tegneseriefigur, mens jeg prøver å forberede meg på det hele og fulle ansvar for et annet levende vesen utenom katten min. Jeg er ansvarlig for at dette lille mennesket ikke vokser opp og blir et komplett monster. Hvis barnet blir en sosial taper - min feil. Hvis det ikke kan finne Luxemburg på kartet, så kan du skylde på meg for dårlig utdanning. De kommer til å trenge terapi og det er selvfølgelig min feil også. Så mye som kan gå galt!

Jeg husker den dagen da min far på nølende vis satte meg ned for å snakke om blomsten og biene; det var kanskje den mest uutholdelige og pinlige halvtimen i begge våres liv. Jeg kan aldri gjøre det mot et annet menneske.

Kanskje jeg er litt for tidlig på avtrekkeren her. Jeg kan klare dette, sier jeg til meg selv; Jeg kommer til å bli en god pappa. Mitt barn skal vokse opp med hodet på riktig plass, en utdannet og hederlig verdensborger, slik at han eller hun ikke kan hate meg senere.

Og så forestiller jeg meg at babyen, fortsatt trygt plassert i min kones mage, plutselig slår opp et øye og tenker letter bekymret: "Hva om fattern ikke takler dette?"

Når kona mi fortalte meg at hun var gravid, fikk jeg det samme suget i magen som når berg-og-dal-banevogna setter ut for et stup. Selvfølgelige var jeg begeistret, men, å Herregud - barneoppdragelse er noe man bør overlate til, vel, foreldre.

Så her står jeg som en dårlig karikatur av meg selv, med stivt blikk mens svetten renner i strie strømmer. Spørsmålstegnene svever over hodet mitt mens jeg prøver å forbrede meg på å ta det fulle omsorgsansvaret for et nytt levende vesen ved siden av katten min. Det er jeg som har ansvaret for at dette lille mennesket ikke vokser opp til et ekte monster. Viser det seg at ungen er sosialt hjelpeløs? Min feil! Hvis tulla eller tassen ikke finner Luxembourg på kartet, er det jeg som får skylden for å ha forsømt barnets utdannelse. Det vil bli nødvendig med terapi, noe som jeg selvfølgelig også må ta på min kappe. Så mange muligheter for feilskjær!

Jeg husker dagen når far satte seg ned med meg og gav en klosset innføring i blomster og bier – den kanskje lengste og pinligste halvtimen som vi begge to noen gang hadde opplevd. Jeg kan ikke utsette et annet menneske for noe slikt.

Eller kanskje jeg burde prøve å ikke ta problemene slik på forskudd? Dette er noe jeg kan klare, sier jeg, det vil bli en utmerket far av meg. Jenta eller gutten min vil oppdras til en velbalansert, dannet og rakrygget verdensborger som ikke hater sin far.

Men så ser jeg for meg at babyen, som ennå ligger trygt i magen til kona mi, plutselig sender meg et engstelig blikk mens han eller hun tenker: "Hva hvis fatter'n rett og slett ikke fikser det?"

Da min kone fortalte meg at hun var gravid, fikk jeg den samme synkende fornemmelsen i magen som du får i berg-og-dalbanen akkurat i det den stuper utfor. Jeg var stolt, ja, men.....Herregud.
Å være foreldre er noe som, vel, foreldre driver med.

Så her står jeg, med bulende øyne og svetten haglende som på en dårlig tegneseriefigur. Spørsmålstegnene svirrer rundt hodet på meg mens jeg forsøker å forberede meg på fullstendig stell og ansvar for et annet levende vesen, i tillegg til katta. Jeg er ansvarlig for at dette lille mennesket ikke vokser opp til et monster. Hvis ungen blir et sosialt null - min feil. Hvis babyen ikke kan finne Luxemburg på kartet - skyld på meg som ikke har sørget for bedre utdannelse. De trenger terapi, og det er selvsagt også min skyld. Så mange muligheter for å trå feil!

Jeg husker den dagen min far satte seg ned og stotrende fortalte meg om biene og blomstene. Det var kanskje den verste og pinligste halvtimen i livet for oss begge. Jeg kan ikke gjøre noe slikt mot et annet menneske.

Kanskje jeg tar sorgene litt på forskudd her. Jeg klarer dette, sier jeg til meg selv; jeg blir en flott pappa. Barnet mitt vil bli oppdratt til en harmonisk, velutdannet, solid verdensborger, og han eller hun kommer ikke til å hate meg.

Og så ser jeg for meg babyen, fortsatt trygt i min kones mage, som plutselig åpner et forskrekket øye i det den plutselig tenker: "Hva om pappa'n min bare ikke fikser det?"

Når kona mi fortalte meg hun var gravid, fikk jeg den mage-sug sensasjonen som du får i en stupende berg-og-dal bane. Jeg var glad og giret, ja, men... herregud. Det å være foreldre var for, vel, foreldre.

Så her står jeg, med store ugle-øyner og svetter i bøttevis som en dårlig-skissert tegneserie figur. Spørsmålstegnet svever i lufta rundt hodet på meg mens jeg forsøker å forberede meg til fullt ansvar og omsorg for et annet levende vesen bortsett fra katten min. Jeg er ansvarlig for at dette lille menneske ikke vokser opp og ender opp som et fullstendig monster. Dersom barnet viser seg for å bli sosialt tilbakestående -- my skyld. Viss snuppa ikke kan finne Luxemburg på kartet, skyld på meg for å ikke ha sørget for bedre utdannelse. De vil trenge terapi, og dette vil selvsagt vil være på mitt hodet også. Så mange muligheter for at ting kan gå galt!

Jeg husker den dagen faren min satte meg ned for en prat og på en klønete måte fortalte meg om blomsten og bien; det var kanskje de mest uutholdelige og pinlige en og en halv timene av livene våre. Jeg kan ikke gjøre det til et annet menneske.

Kanskje jeg tar i litt for hardt her. Jeg kan gjøre dette, jeg sier; jeg vil bli en fantastisk far. Mitt barn vil bli oppfostret som et allsidig, utdannet, nobel verdensborger, og han eller hun vil ikke hate meg.

Men så fantaserer jeg om at barnet som ligger fortsatt trygt i magen til kona mi, åpner opp et skremt øye i det tanken streifer han eller hennne: "Hva om faren min bare ikke takler dette?"