When my wife told me she was pregnant, I got that stomach-churning sensation that hits you on a plunging roller coaster. I was excited, yes, but... oh my God. Parenting was for, well, parents.
So here I stand, bug-eyed and sweating buckets like some poorly-drawn cartoon character, the question marks floating in the air around my head while I try to prepare myself for the complete care and responsibility of another living being besides my cat. I'm responsible for making sure this little human doesn't grow up and turn into a complete monster. If the child turns out a social moron-- my fault. If the babe can't find Luxembourg on the map, blame me for not providing a better education. They'll need therapy, and of course that will be on my head too. So many opportunities for wrong turns!
I remember the day my father sat me down and awkwardly told me about the birds and the bees; it was perhaps the most excruciating and embarrassing half hour of both our lives. I can't do that to another human being.
Maybe I'm getting a little ahead of myself here. I can do this, I say; I'll be a great father. My child will be reared a well-rounded, educated, upstanding citizen of the world, and he or she won't hate me.
And then I imagine the baby, still safe within the confines of my wife's belly, suddenly opening an alarmed eye as the thought enters his or her mind: "What if my dad just can't hack it? | Da min kone fortalte meg at hun var gravid, fikk jeg sommerfugler i magen akkurat som når du kjører berg-og-dal-bane. Jeg var spent, ja, men... herregud. Å bli foreldre var, vel, for foreldre.
Så her står jeg som et spørsmålstegn, med øyne på stilk og svetten rennende som om jeg var en annenrangs tegneseriefigur, mens jeg prøver å forberede meg på det hele og fulle ansvar for et annet levende vesen utenom katten min. Jeg er ansvarlig for at dette lille mennesket ikke vokser opp og blir et komplett monster. Hvis barnet blir en sosial taper - min feil. Hvis det ikke kan finne Luxemburg på kartet, så kan du skylde på meg for dårlig utdanning. De kommer til å trenge terapi og det er selvfølgelig min feil også. Så mye som kan gå galt!
Jeg husker den dagen da min far på nølende vis satte meg ned for å snakke om blomsten og biene; det var kanskje den mest uutholdelige og pinlige halvtimen i begge våres liv. Jeg kan aldri gjøre det mot et annet menneske.
Kanskje jeg er litt for tidlig på avtrekkeren her. Jeg kan klare dette, sier jeg til meg selv; Jeg kommer til å bli en god pappa. Mitt barn skal vokse opp med hodet på riktig plass, en utdannet og hederlig verdensborger, slik at han eller hun ikke kan hate meg senere.
Og så forestiller jeg meg at babyen, fortsatt trygt plassert i min kones mage, plutselig slår opp et øye og tenker letter bekymret: "Hva om fattern ikke takler dette?"
|