Når kona mi fortalte meg at hun var gravid, fikk jeg det samme suget i magen som når berg-og-dal-banevogna setter ut for et stup. Selvfølgelige var jeg begeistret, men, å Herregud - barneoppdragelse er noe man bør overlate til, vel, foreldre.

Så her står jeg som en dårlig karikatur av meg selv, med stivt blikk mens svetten renner i strie strømmer. Spørsmålstegnene svever over hodet mitt mens jeg prøver å forbrede meg på å ta det fulle omsorgsansvaret for et nytt levende vesen ved siden av katten min. Det er jeg som har ansvaret for at dette lille mennesket ikke vokser opp til et ekte monster. Viser det seg at ungen er sosialt hjelpeløs? Min feil! Hvis tulla eller tassen ikke finner Luxembourg på kartet, er det jeg som får skylden for å ha forsømt barnets utdannelse. Det vil bli nødvendig med terapi, noe som jeg selvfølgelig også må ta på min kappe. Så mange muligheter for feilskjær!

Jeg husker dagen når far satte seg ned med meg og gav en klosset innføring i blomster og bier – den kanskje lengste og pinligste halvtimen som vi begge to noen gang hadde opplevd. Jeg kan ikke utsette et annet menneske for noe slikt.

Eller kanskje jeg burde prøve å ikke ta problemene slik på forskudd? Dette er noe jeg kan klare, sier jeg, det vil bli en utmerket far av meg. Jenta eller gutten min vil oppdras til en velbalansert, dannet og rakrygget verdensborger som ikke hater sin far.

Men så ser jeg for meg at babyen, som ennå ligger trygt i magen til kona mi, plutselig sender meg et engstelig blikk mens han eller hun tenker: "Hva hvis fatter'n rett og slett ikke fikser det?"