[...] Oversettere fikk rett og slett ikke anerkjennelse. De forventet ikke å tjene mye i løpet av livet, bare klare seg. Veldig få mennesker hadde egentlig utdannelse som oversettere, men de fleste hadde solid(e) høyskoleutdannelse og språkkunnskaper, i hvert fall på sitt eget språk. Jeg hadde en venn som falt akkurat inn under den kategorien, og vennekretsen min utvidet seg til å inkludere andre oversettere. Jeg syntes de var mye mer interessante som mennesker, og oppdaget at vi ofte hadde samme livserfaringer. Jeg har aldri hatt problemer med å få venner, men jeg har alltid følt meg "annerledes", og jeg er sikker på de følte det samme. Da venninnen min ble pensjonist, anbefalte hun meg som sin erstatter. Jeg entret nå gjenforsikringens rike, en helt ukjent verden. Jeg var også den eneste oversetteren der, og hadde ikke mye å falle tilbake på. Det var imidlertid nok et hakk opp….

På den nye jobben min begynte jeg å se gjennom filene, stille spørsmål og fikk selskapet til å melde meg på forsikringskurs. Forsikringshøgskolen var rett over gaten, og jeg konsulterte brannforskrifter, forsikringspoliser og brannslukningskataloger i biblioteket deres. Jeg lærte forskning, en luksus jeg aldri før hadde kunnet unne meg. Første gang jeg måtte oversette et forslag om formålene med forsikring av et kjernekraftverk, fikk jeg en telefon fra avdelingslederen som gratulerte meg med jobben jeg hadde gjort. "Bedre enn hva vi er vant med", sa han. For en høydare! Det som skjedde, var at jeg konsulterte et dokument i filene lik det jeg brukte i veiledningen, men når jeg så at min forgjenger hadde brukt ordet "cellekjerne" i stedet for "kjerne", forsto jeg at filene var ubrukelige for meg. Jeg gikk over gaten til biblioteket, og slo opp "kjernekraftverk". Jeg fant umiddelbart all terminologien jeg trengte.

Det skal selvfølgelig mye mer til, for å være en god oversetter i disse dager. [...]