[...] Oversettere fikk ganske enkelt ikke anerkjennelse, de forventet ikke mye å leve av, bare klare seg. Veldig få personer har faktisk blitt trent som oversettere, men de fleste har gode høyskoleutdannelser og solid språkkunnskaper, i alle fall på deres morsmål. Jeg hadde en venn som nettopp kom inn under den kategorien og min vennesirkel utvidet seg til å inkludere andre oversettere. Jeg synes de var mye mer interessante som mennesker, samtidig som jeg oppdaget av vi ofte hadde lik livserfaring. Jeg opplevde aldri vanskeligheter med å få venner, men jeg følte meg alltid «annerledes» og jeg er sikker på at de også merket det. Da min venn pensjonerte seg, anbefalte hun meg som sin erstatning. Jeg hadde nå tredd inn i trygghetens rike, som jeg overhodet ikke var kjent med. Jeg var også den eneste oversetteren der, og hadde ikke mye å falle tilbake på. Det var imidlertid et trinn opp…

På min nye jobb begynte jeg med å gå gjennom filer, stille spørsmål og fikk selskapet til å skrive meg på forsikringskurs. Forsikringshøyskolen var rett over gata, og jeg oppsøkte fire koder, forsikringsretningslinjer og brannslukkingskataloger i deres bibliotek. Jeg oppdaget det jeg aldri hadde hatt luksusen av å oppleve før: forskning. Den første gangen jeg måtte oversette et forslag for forsikring av et kjernekraftverk, fikk jeg en telefon fra hovedansvarlig i den avdelingen som gratulerte meg med jobben jeg hadde gjort. «Det passer godt sammen med det vi er vant med» sa han. Hvilken opptur! Det som skjedde var at jeg hadde oppsøkt et dokument i filene som liknet på det som jeg håndterte for veivisning, men da jeg imidlertid så at min forgjenger hadde brukt «cellekjerne» i stedet for «kjerne», innså jeg at filene var ubrukelige for meg. Jeg gikk over gata til biblioteket og så opp «kjernekraftverk». Da fant jeg øyeblikkelig all terminologien jeg trengte.

I dag kreves det selvsagt mye mer enn det for å bli en god oversetter. [...]