ProZ.com translation contests »
11th ProZ.com translation contest: "Contemporary society" » English to Norwegian » Entry by Ivan Eikås Skjøstad


Source text in English

Translation by Ivan Eikås Skjøstad (#13856)

We're accustomed to glamour in London SE26: Kelly Brook and Jason Statham used to live above the dentist. But when Anouska Hempel's heels hit the cracked cement of the parking space outside my flat, it's hard not to think of those Picture Post photographs of royalty visiting bombed-out families during the second world war. Her mission in my modest tract of suburbia is, however, about more than offering sympathy. Hempel—the woman who invented the boutique hotel before it bore any such proprietary name—has come to give me information for which, judging by the spreads in interiors magazines and anxious postings on online DIY forums, half the property-owners in the Western world seem desperate: how to give an ordinary home the look and the vibe of a five-star, £750-a-night hotel suite. To Hem­pelise, in this case, a modest conversion flat formed from the middle slice of a three-storey Victorian semi.

"You could do it," she says, casting an eye around my kitchen. "Anyone could do it. Absolutely no reason why not. But there has to be continuity between the rooms. A single idea must be followed through." She looks out wistfully over the fire escape. "And you'd have to buy the house next door, of course." That's a joke. I think.

...

It's worth pausing, though, to consider the oddness of this impulse. The hotel room is an amnesiac space. We would be troubled if it bore any sign of a previous occupant, particularly as many of us go to hotels in order to do things we would not do at home. We expect a hotel room to be cleaned as thoroughly as if a corpse had just been hauled from the bed. (In some cases, this will actually have happened.) The domestic interior embodies the opposite idea: it is a repository of memories. The story of its inhabitants ought to be there in the photos on the mantelpiece, the pictures on the wall, the books on the shelves. If hotel rooms were people, they would be smiling lobotomy patients or plausible psychopaths.
Vi er vant til glamour i London SE26: Kelly Brook og Jason Statham bodde tidligere ovenfor tannlegen. Men når Anouska Hempels hæler treffer den sprukne sementen på parkeringsplassen utenfor leiligheten min, er det vanskelig å ikke tenke på bildene fra Picture Post med kongelige som besøker husløse familier etter bombing i andre verdenskrig. Det hun har kommet for å gjøre i mitt beskjedne forstedsstrøk dreier seg om mer enn å føle sympati. Hempel – kvinnen som fant opp «boutique hotel» før selve navnet ble et varemerke – har kommet for å gi meg en type informasjon som, etter oppslagene i interiørbladene og de nervøse innleggene på gjør-det-selv-forum å dømme, minst halvparten av huseierne i den vestlige verden jakter desperat på: hvordan gi et vanlig hjem utseendet og følelsen av en femstjernes hotellsuite for £750 natten. Å Hem¬pelisere, i dette tilfellet, innebærer å gjøre om en beskjeden omgjort leilighet, bygget i midtdelen av et treetasjers viktoriansk rekkehus.

«Du kan få det til», sier hun mens hun kaster et blikk over kjøkkenet mitt. «Alle kan få det til. Det finnes ikke noen grunn til hvorfor de ikke skal få det til. Men det må være kontinuitet mellom rommene. En enkelt idé må gjennomføres.» Hun ser vemodig ut på brannstigen. «Og du må selvfølgelig kjøpe huset ved siden av.» Det er en spøk. Tror jeg.

...

Det er verdt å stoppe opp og tenke igjennom hvor merkelig dette innfallet er. Hotellrommet er et sted med hukommelsestap. Vi ville blitt urolige hvis det bar preg av en som hadde overnattet der tidligere, spesielt siden mange av oss drar til hoteller for å gjøre ting vi ikke ville ha gjort hjemme. Vi forventer at et hotellrom rengjøres like grundig som det hadde blitt dersom et lik nettopp hadde blitt dratt ut av sengen. (I noen tilfeller er dette faktisk tilfellet.) Interiøret hjemme omfatter den motsatte idéen: det er et gjemmested for minner. Historien om de som bor der bør finnes der i bildene på peishyllen, bildene på veggen og bøkene i bokhyllene. Hvis hotellrom var mennesker ville de være smilende lobotomerte pasienter eller plausible psykopater.


Discuss this entry