A theme of the age, at least in the developed world, is that people crave silence and can find none. The roar of traffic, the ceaseless beep of phones, digital announcements in buses and trains, TV sets blaring even in empty offices, are an endless battery and distraction. The human race is exhausting itself with noise and longs for its opposite—whether in the wilds, on the wide ocean or in some retreat dedicated to stillness and concentration. Alain Corbin, a history professor, writes from his refuge in the Sorbonne, and Erling Kagge, a Norwegian explorer, from his memories of the wastes of Antarctica, where both have tried to escape.
And yet, as Mr Corbin points out in "A History of Silence", there is probably no more noise than there used to be. Before pneumatic tyres, city streets were full of the deafening clang of metal-rimmed wheels and horseshoes on stone. Before voluntary isolation on mobile phones, buses and trains rang with conversation. Newspaper-sellers did not leave their wares in a mute pile, but advertised them at top volume, as did vendors of cherries, violets and fresh mackerel. The theatre and the opera were a chaos of huzzahs and barracking. Even in the countryside, peasants sang as they drudged. They don’t sing now.
What has changed is not so much the level of noise, which previous centuries also complained about, but the level of distraction, which occupies the space that silence might invade. There looms another paradox, because when it does invade—in the depths of a pine forest, in the naked desert, in a suddenly vacated room—it often proves unnerving rather than welcome. Dread creeps in; the ear instinctively fastens on anything, whether fire-hiss or bird call or susurrus of leaves, that will save it from this unknown emptiness. People want silence, but not that much. | Et gjennomgangstema i vår tid, i det minste i den industrialiserte delen av verden, er at folk higer etter stillhet uten å finne den. Trafikkens brøl, telefonenes endeløse piping, digitale meddelelser på busser og tog, TVer som til og med durer i tomme kontorer; de er en endeløs kanonade og avledning. Mennesket sliter seg ut med støy og lengter etter det motsatte -- enten det er i villmarken, på det store havet eller på et eller annet tilfluktssted tilegnet stillhet og konsentrasjon. Historieprofessoren Alain Corbin skriver fra sitt krypinn i Sorbonne og Erling Kagge, en norsk oppdagelsesreisende, om minnene sine fra Antarktis' ødemark, begge har prøvd å unnslippe dithen. Likevel finnes det, slik herr Corbin påpeker i "Stillhetens historie", neppe mer lyd enn tidligere. Før de luftfylte dekkene kom var bygatene fulle av hjul med jernbeslag og hestesko på brostein. Før vår selvvalgte isolasjon med mobiltelefoner lød praten på busser og tog. Avisselgerne hadde ikke varene sine liggende i en stum bunke, ikke selgere av kirsebær, fioler eller fersk makrell heller. Teateret og operaen var et sammensurium av hurrarop og buing. Selv på landet sang bøndene mens de strevde. Nå gjør de ikke det. Det som har forandret seg er ikke så mye støynivået, som folk i tidligere tider også klaget på, men mengden distraksjoner som finnes der stillheten hadde kunnet få tak. I dette lurer enda et paradoks, for når den virkelig får tak - i dypet av en granskog, i den nakne ørkenen, i et plutselig forlatt rom - føles den ofte mer enerverende enn velkommen. Frykten kryper inn og øret fester seg instinktivt til enhver lyd, enten det er bålknitring, fuglekvitter eller bladenes sus, som kan redde det fra denne ukjente tomheten. Folk ønsker seg stillhet, men ikke så mye. |